Klubbsekretær Gunhild og gubben har vært på ”pensjonisttur”, 18 dager i det nordlige Peru.
Her er hennes reiseskildring (november 2010):
Dette skulle være en slags fysisk premiering til oss selv fordi vi hadde vært flinke til å trene målrettet i året som gikk, fra vi ble pensjonister. Turen var inndelt i tre ulike faser; Amazonas, Inka Trail - Machu Picchu og Titicacasjøen. Utgangspunktet var Lima som har et flott turistområde i ”Miraflores”.
Amazonas med utgangspunkt i Puerto Maldonado som var en jungelby i rask utvikling. Her var det opptil 40 grader varmt og lange båtturer med dyreliv av alle slag. Spesielt vannsvin, innsekter, krypdyr, storker og papegøyearter.
Vannsvin på elvebredden Tambopata River ved Puerto Maldonada
De sistnevnte beskuet vi i flere timer i sunset-tiden mens de i flokk (noen passet på for farer) spiste leire i fjellsiden ved elva. Det var mineraler de trengte. Vandring i urskogen i mørket var også spesielt. Vi burde nok ha innstilt livet vårt på å høre naturens egne lyder og stillhet. Vi bodde i fine lodger med myggnetting over senga og kun strøm noen timer på ettermiddagen. Dagene startet derfor tidlig.
Inka Trail Machu Picchu var den største fysiske utfordringen. I fire dager skulle vi gå og ligge i telt tre netter. Vi klarte oss bra i gruppen vår og var oppe i passene 1-2 timer før ”back-packerne” som hørte med her. Men jeg merket at når høyden nærmet seg 4.000 meter, så det holdt ikke bare med trening hjemmefra. Høyeste pass var 4.200 meter. Naturen var majestetisk og flott. Utrolig at slike veier og steinarbeider kunne gjøres av inkaene. Og gjett om det var flott å komme fram til den gamle inka-byen?
Gunhild og Arnt Egil ved Machu Picchu
I Cuzco jobbet unge menn med steinknusing i elva.
Steinknuser i arbeid ved Inka Trail - Machu Picchu
Tror ikke vi hadde fått noen på lista for slikt arbeid her i Norge.
Titicacasjøen (12 grader hele året). Her kom overraskelsene når vi tok en flott buss fra Cuzco til Puno. Etter seks timer ble vi utsatt for en transportstreik
Transportreik mellom Cuzco og Puno
og måtte over i en minibuss fra selskapet vårt. Den prøvde å kjøre humpete omveier, men vi, sammen med noen andre, ble oppdaget av de streikende. En bil fikk knust vinduene, mens vår minibuss og en stor buss ble punktert med ståltråd på to av hjulene. Der sto vi noe skremt ute i ødemarka i iskald kveld med fæl vind og mange streikende og fattige familier omkring. Det roet seg etter hvert, og vi fikk hentet nye hjul. Men da var det gått 11 timer siden vi spiste, og vi var ganske slitne. Godt å komme fram til et flott hotell etterpå.
Vi besøkte sivøyer i Uros-området. De var morsomme å se på, men tragisk å se slike degenererte samfunn som var mest ”turistjippo”
Sivbåter på Titicacasjøen
Vi overnattet på Amantani-øya, som er den største i Titicacasjøen, hos en familie der. Her var det mer aktivitet med husflidsprodukter av alle slag. Disse var fargerike og selv unge menn strikket der.
Amantani-vevere ved Titicacasjøen
Turen hjem ble tatt om natta til Lima fra en annen flyplass, for å unngå streikene. Det hadde vært et anstrengende program og den uroen som var, påvirket våre rolige stunder slik at de ble få. Landet har mye å by på av natur. Men det var svært å se klasseforskjellene og alle de fattige indianerområdene. Her står oppgavene i kø for hjelpeorganisasjoner fra hele verden. Jeg ble uvel av å komme fra et rikt land og skulle se på denne urbefolkningen som trenger hjelp til å bli løftet ut av sin situasjon. Det
holder ikke bare med turisme og dyrking av fortiden. Det er godt å være hjemme igjen og slippe å tenke på å ha alltid vannflaska i nærheten og dopapir i lomma. Så det viktigste ved slike reiser er at en kommer hjem og finner ut at vi har utrolig mye å være takknemlig for i landet vårt.
Hilsen Gunhild (og Arnt Egil)